«Lyckliga gatan, fins inte mer ……….osv Feil, Lien fins. Den har langt fra forsvunnet «med hela kvarter». Stort sett ser gaten ut som den har gjort i snart 100 år. Men hvor lykkelig den er kan en gammel Liagutt bare lure på.

Var alt bedre før? Neppe. Lien anno 1950 og Lien av i dag er strengt tatt to forskjellige gater. Selv om den ytre sett ikke har forandret seg stort. Du ser de samme husene, murene, hagene og trappene . Noe er slitt, en del er oppgradert. Men det er stille som i graven. En og annen bil selvfølgelig. Opp eller ned. Men hvor er alle menneskene? Og aller mest: Hvor er alle jentene, og guttene?
På jobb eller skole, sier du. Selvfølgelig, men det var vi og. Det var liv og røre likevel, dagen lang. Butikker som var åpne, husmødre til og fra, unger hjem fra skolen. Fotball, løping, paradis og pinnjeger og mye, mye mer. Det var liv og røre i Lien. Som i alle de andre gatene i strøket. I dag er det nesten like stille som i graven.

I denne gaten gikk jeg med avisen i et par år på 50-tallet. Som avisbud blir du gjerne godt kjent med en gate, og med menneskene som befolker den. Noen av dem i hvert fall. Lien har alltid vært en ganske lang gate. I hvert fall lang nok til at den måtte deles på to avisbud. Mitt ansvar var den den delen av Lien som begynte helt i bunn og sluttet med nr. 62. «Øvrelien» var en annens skål.

Bli gjerne med på en nostalgisk mimretur med den «allvitende på alle fire sidene» i avistasken, og vi får tenke oss tilbake til sånn omtrent 1952:
Lien den gang var tredelt. Det var klare grenser mellom de tre delene. Jentene og guttene som bodde nederst følte seg best hjemme med de som bodde i Michael Krohnsgate og Damsgårdsveien, og hadde fint lite med oss som bodde litt lenger oppe i gaten. Som igjen hadde lite fellesskap med Øvreliens jenter og gutter. Skillet gikk sånn noenlunde ved kirken.

Ved nr 31 førte en lang trappe ned til «Mikkalen» og en like lang trapp opp til Nordre Skogvei. Dette var den travle gatens sentrum, for å si det slik. Her lå Martens med brødene, vegg i vegg med blomstene til fru Dybsland, i et lokale som noen år tidligere hadde huset en såkalt isbar. Over gaten lå kolonialen til mr. Dybsland, og baker Leikvoll som etter beste evne tok konkurransen opp med storebror Martens der frøken Bilsbak regjerte med myndig hånd. Og her lå meieriet der vi en gang hentet melk i spann, mens Lothe til stort sett hadde spesialisert seg på frukt og grønt. Og 50 meter lenger nede i gaten hadde Olaf Strand kolonial sine faste kunder fra hele strøket. Vi behøvde ikke gå langt for å få tak i det vi trengte av det daglige brød. Og var det langt brakte både Strand og Lothe varer fram med to av gatens fåtallige biler.

Nettopp her i skjæringspunktet mellom trapper opp og trapper ned var det at avisbilen lempet av dagens utgave av BT. En gang ut på ettermiddagen. Knapt 100 aviser som skulle fordeles oppover gaten og nedover gaten. På høyre siden lå den lange blokken som startet med nr. 31 og endte på nr. 39. Ikke noe a, b, c osv. her nei. Selv over 60 år etter sitter noen av navnene på blokkens mange beboere igjen: Davidsen, Pedersen, Stene og Berland i tredje i nr 31. I nr 33 bodde familien Hatletvedt til venstre i andre med fire brødre, mener jeg det var, og den godt voksne damen ved siden av som syntes hun en gang hadde vært pen, men som etter hvert hadde tapt seg mye, som hun sa.
Det gikk fort å kvitte seg med aviser i disse 3 etasjes husene. Jeg stod i 2 og slengte avisen opp til etasjen over. Stort sett traff de dørmatten. Noen ganger ble døren åpnet straks. De hadde vel sittet og ventet. I nr. 35 bodde Nilsen og Evensen blant annet, mens Dybsland og Hegglund i nr. 37 var gode abonnenter. «Blomster-Ole» Absalonsen bodde i første, men de holdt ikke avisen. Nr 39 var slutten på rekken, og her bodde søndagsskolelæreren med det russisklignende navnet Sukow, men akkurat navnet var det ingen som reagerte på den gangen. Sukow var forresten en beskjeden og hyggelig mann som ikke gjorde en katt fortred.

På motsatt side av gaten lå husene på rekke og rad oppe på en lang mur. Det var vel en slags funksjonærboliger med voksne folk og få unger. Jeg husker i farten Leon som gikk bort for mange år siden og Rolf’en i nr 40. Og Kramer, var det ikke nr. 44 tro? Helt opp til nr. 62 gikk strøket, og da er vi på høyde med St. Markus. Da var det bare å snu «hjem» igjen, og turen tilbake gikk via «Bak huset» som var det vi ungene kalte baksiden av 31-39-rekken. Leilighetene her var små, og i dag ville vi vel nesten kalt dem hybler. Men den gang da huset de familier med både to og tre barn, som «Kjell bak huset» (for å skille den litt større utgaven av Kjell i nr. 35), Erik’en, Reidun og Wenchen. Og på hjørnet i nr 39 bodde «Sinta Nilsen som nok ble mobbet av oss guttene, men som helt sikkert var en hyggelig fyr. Noen var litt redd ham.
Tilbake i «sentrum» og klar for nr. 30,28, 26 og 24 som lå som perler på en snor nedover. Og med nr. 9 og nr. 7 på den andre siden av gaten. Seks hus prikken like , med seks leiligheter i hvert. Selv bodde jeg i tredje i nr 28. To like hus finner vi forresten nede i Michael Krohns gate, og samlet utgjør disse en boligmasse som sies å representere en spesiell førkrigsstil og som i dag visstnok har en slags vern.

Tilbake i Lien der nr7 og nr 9 nøkternt sett burde vært numret 27 og 29 siden de ligger tvers over gaten for kloningene på oppsiden. Hverken nå eller senere, vil jeg tro, har noen skjønt logikken. Min ringe teori er at Lien fra starten av egentlig skulle gått i en litt annen trase enn den som til syvende og sist ble valgt. Du ser det på retningen av nr 7 og 9 som har hovedinngangen på baksiden. Alternativt burde disse to husene vært «snudd». Den siden som vender mot gaten er egentlig baksiden. Når du går inn kommer du rett inn på kjøkkenet. Jeg vet det godt, for jeg har selv bodd i nr. 7 også. Og at gaten antagelig var planlagt annerledes ser du enda bedre lenger nede. Det kommer jeg tilbake til.
Frisør Sløk og frue holdt nr. 30 i god stand, og i tredje bodde Andersen med to barn. «Feddaen» i nr. 9 var en av guttene i gaten, og i nr 7 hadde kolonialen slukt den ene leiligheten i første etasje. Odd’en i nr. 26 var en av storeguttene gaten, mens Hertzvik i nr 24 var en blid abonnent som alltid ga en ekstra slant ved månedsslutt når avisbudet ringte på for å «kreve». I dag kan du saktens flire av hva det kostet å holde avisen, men den gang var det ikke alle som så seg råd.

Fra nr 20 og nedover var jeg egentlig i «Mikkalens» domene. Det var langt mellom ungene i denne delen, og de som var, holdt seg som sagt i gaten nedenfor. Dette partiet blir dominert av den lange blokken som vi oftest kalte «8-husene», eller «Telegrafhusene» . Går du bak disse husene i dag, omtrent fra «Svingene» og nedover, vil du kanskje, og med litt velvilje, forstå teorien min om at det var her på baksiden Lien egentlig var planlagt å gå. Man aner det fortsatt. Og det som støtter aller mest opp om denne teorien er at Lien 4 og 6 nedenfor Telegrafhusene den gang lå til Bøhmergaten , men hadde adresse Lien. For å få levert til disse abonnentene måtte jeg enten gå ned i krysset mellom Lien og Michael Krohnsgate og trappen opp til Worren kolonial i Bøhmergaten og derfra bort til nr. 4 og 6. Eller klatre over gjerdet mellom nr 6, der Skår regjerte, og 8 a. Det var helst det siste jeg gjorde, i hvert fall de dagene jeg kalkulerte med at «gamle» Skår selv ikke var hjemme. Deretter var nr. 4 siste stopp, og da befant jeg meg egentlig i «Bømmeren».

Og dett var dett som det heter. Avisbud forgår, men Lien består. Selv om gaten ikke lenger er hva den en gang var. Men slik er det jo med det meste, eller hva?

En gjeng Liajenter og Liagutter fotografert en gang tidlig på 50- tallet. Lengst til venstre står Willy Absalonsen, deretter Leif Hatletvedt, en geipende Tore Stene. De to droltungene helt foran får bli navnløse i denmne sammenhengen. De to unge damene bak er Gerd Hegglund og Gerd Merkesdal. Gutten i sydvest er Helge Pedersen og med hatten på snei er Knut Berland som siden emigrerte til Uniten. Så følger Tore Ølversø og så vidt artikkelforfatteren. Så Edel Berland og Per Ølversø llengst til høyre. Han i oljehyre helt foran er Bjørn Hatletvedt, mens broren Rolf står til høyre for ham . Da gjenstår bare den aller minste helt framme og hun med lys lue bak Bjørn H., men de får også bli ukjente.

Copyright Damsgårdsundet Historie Forening