Gatekriger var mange steder en form for gjengoppgjør mellom gutter i 12-15 årsalderen før i tiden. Selv husker jeg disse oppgjørene fra min egen oppvekst i Laksevåg før krigen. Det samme foregikk nok i mer eller mindre grad også en rekke andre steder rundt om både i Bergen og landet ellers. Enda til avdøde stortingsmann og NRK-sjef Einar Førde var gatekriger i sin oppvekst i Høyanger i Sogn, kunne vi lese i en biografi som ble utgitt for noen år siden.

Gamle gatekrigere fra Damsgård. Fra venstre: Thor Henning Petersen,
Ove Færevåg, Harry Frøysland og Bjørn Holten Berge. (Foto: Bjørn Skaar)

Gatekampene jeg selv opplevde i mine guttedager i Laksevåg, forekom vel ikke så ofte, akkurat, men jeg opplevde dem i alle fall selv noen ganger. Det dreide seg hver gang om kamper som oppsto av en eller annen grunn mellom gutter fra forskjellige boligstrøk. Noen form for klassemotsetninger var det neppe som lå bak, hva man kanskje ellers kunne trodd. Men den slags kjente vi ikke til i det hele tatt på våre kanter.
Hvem som egentlig fikk i stand disse krigene fra gang til gang, var ukjent for de fleste av oss. Men når kampordren først var gitt, var det bare å innfinne seg. Stilte du ikke opp, ville du for all ettertid være et selvpålagt mobbeoffer både for gutter og jenter i gaten der du bodde og hadde som ditt daglige oppholdssted.
Som unger flest ble vi inspirert av filmer og bøker om cowboys og indianere i Det ville vesten og listet oss omkring i hager, skog og mark for å jakte på hverandre som "rødhuder" og "hvite" - med lekerevolvere og pil og bue til våpen. Den som først ble oppdaget av en av sine motstandere var "tatt" og dermed "død" eller "ferdig", som vi sa. En nokså uskyldig og helt ufarlig lek, med andre ord, som trolig også forekommer den dag i dag.

Gatekrigene hadde imidlertid ingenting med den slags lek å gjøre. Disse hadde nok et langt større anslag av tøffhet og alvor i seg enn som så. Her var det virkelig snakk om kamp mann mot mann, eller rettere sagt, gutt mot gutt, i ordets sanne betydning. De selvlagde våpnene vi stilte med, var riktig nok ikke livstruende, men kunne likevel i blant være både farlige og skadelige i mange tilfeller.
Det var ganske vanlig den gangen at gutter gikk med kniv på seg og skar ofte ut sine tresverd o.l. med knivene sine. Kniv ble imidlertid aldri brukt som våpen i gatekrigene. Det var nærmest en uskreven lov at kniv ikke var tillatt. Her dreiet det seg om en fair mannjevning som aldri var ment å gå på livet løs.
Det var ellers betegnende nok at det var opp til hver enkelt av oss å stille med det våpen du selv fant for godt og følte deg fortrolig med. Ofte var det vel spørsmål om hvor kreativ og nevedyktig den enkelte var i det å kunne utruste seg selv til kamp. Det gikk naturlig nok derfor for en stor del i ulike varianter av lekesverd og skjold til å beskytte seg med, spretterter, pil og bue, lanser og spyd av tre, eller også bare ganske alminnelige trestokker for enkelte av oss.
Utrustet på denne måten tørnet så guttegjengene sammen på avtalt sted og gjøv løs mot hverandre til den ene av partene til sist måtte vike unna for presset fra de andre og tok beina fatt i firsprang hjemover dit de kom fra. Til stor jubel og begeistring selvsagt for gjengen som stod igjen på kamparenaen som triumferende seierherrer.
De aller fleste gangene gikk det bra uten alvorlige skader blant de som var med, selv om det saktens kunne gå temmelig friskt for seg. Heller ikke den seirende parten kom fra det hele uten å måtte slikke sine sår iblant. Men stort sett dreide skadene seg om mindre rifter i huden, blåmerker og sønderrevne skjorter og bukser e.l.
Men i våre guttedagers verden var det spesielt ett sted i våre nærområder som vi hadde den største respekt for med henblikk på gatekriger, og det var Damsgård og Gyldenpris. En av de som vokste opp i dette området og deltok i gatekrigene der i sin tid, var Bjørn Holtan Berge, født i 1930. Han bodde i Villa Mexico i Michael Krohns gate 118, en staselig gammel villa på to etasjer der det en tid også holdt til en familie med hele 16 barn. Barnekullene var i det hele tatt store den gangen, og i ett hus med seks små leiligheter kunne det bo opp til 30 mindreårige barn.
En annen som var med på gatekriger i dette området i sine guttedager var Thor Henning Petersen, født i 1933. Han bodde i Lotheveien. Tredjemann i laget, Ove Færevaag, født i 1936, opplevde likeledes gatekriger der han vokste opp i Alleen på Damsgård. De tre gamle gatekrigerne stiller alle beredvillig opp for å berette om sine guttedagers mangslungne begivenheter.

- Di så va fra Gyldenpris va' delt på opp te' flere gjenger så va' me' på gatekrigene, å di andre gjengene kriget nokken ganger me' flere a' di om gangen. Somme a' oss brukte tresko den gangen, og eg minnes en gang då nokken fra Gyldenpris hadde stolle treskoene te' en i våres gate, å då han fant di igjen, va' di kløyvd i to. Eg tenker han va'kje høg i hatten då han kom hem igjen me' di kløyvde treskoene sine, sier Bjørn.
Selv hadde Bjørn kallenavnet Bønnien, og for å ruste seg til kamp hadde han laget seg et langt og tykt tau på et par meter med en solid knute i enden som han svinget med stor kraft over hodet.. Stor og kraftig som han var, suste svepen hans i betryggende avstand over de andre, men det må unektelig ha vært et skrekkinngydende syn når han gikk til angrep mot en av guttegjengene.

- Vi hadde nesten bare kallenavn den gangen - Leverkongen, Peien, Bossmannen, Padden, Kikkien og Akken, skyter Thor inn.

- Ja, å Reven, Fonnaen, Grynten å Palmen. Leverkongen va' en svær fyr fra Gyldenpris, å eg minnes at an endog te' slo ner en politimann en gang og blei hentet av Svarte-Maia - å då va' an bare 14-15 år. En gang blei Politiet hentet då vi tok oss inn i en hage, å eg måtte stå standrett for min far så ga meg en kjilevink då han hørte eg hadde vorre me' på gatekriging, humrer Bjørn.

- Palmen va' et langt rekel a' en fyr så svaiet mens han gjikk, å Reven va' en liten smidig pjåkk, legger Thor til.

- Eg husker en gang då en ut'a guttene fikk knekket begge kragebeinene sine. Vi hadde skyggehuer å kjokke hovveplagg te beskjytte hovvene me'. En i gjengen hadde fått tak i en fektehjelm så gjikk ner på begge sider av hovve hannes. Han fikk seg en solid deis rett i hjelmen så kragebeinene på begge sider røk. Då kom både sjukebilen og Politiet, beretter Ove.

Praten går livlig rundt bordet om gamle dager og tøffe gatekriger med rop og skrål, friske skjellsord, kjefting og smelling, vennskap og uvennskap, trusler og tilsnakk fra sinte foreldre, men også med en god del humor og muntre episoder. De voksne blandet seg sjelden inn i "leken" uten at det skjedde noe mer alvorlig.

- Det hendte nok en gang innimellom at nokken skadet øgene sine, å då blei de' sjølsagt bråk. Å sjøl om de' viktigste va' te å drive motparten te'bake fra territoriet våres, så e' de' ikkje te' å nekte at de' samstundes va' somme så va' nokke mere sadistiske og brutale i kampene og, konstaterer Bjørn.

Alle tre er enige om at det dreide seg om en slags prestisjeoppgjør mellom gutter der jentene ikke hadde noe de skulle ha sagt. Det var samtidig også et utslag av lokalpatriotisme som gikk ut på å herske over eget territorium - gaten eller det bestemte strøket der en selv hørte til. De som ikke bodde der hadde ingenting der å gjøre, med andre ord. Slik var det bare. Konflikten mellom gjengene ble gjerne utløst i skolegården etter knuffing mellom noen av elevene fra forskjellige kanter i bydelen. Dermed ble det erklært oppgjør etter skoletid i form av en gatekrig. Disse ble alltid avtalt i forveien. Det ble sendt ut folk for mobilisering av mannskaper, og kampordren forplantet seg som ild i tørt gress.

- Ja, å kvær ut'a gjengene hadde plystresignal, sier Bjørn og demonstrerer kontant at han fortsatt husker signalet hans egen gjeng brukte.
- Å vi hadde flere kamparenaer - blant a'nt oppe i Skidalen helt oppe me' Steinhuset på Gyldenpris. Der kriget vi imot guttene fra Melkeplassen en gang å fikk di drivne te'bake igjen fra våres eget territorium. Slå å løp, va' ofte mottoet våres. Jansamarken nere på Damsgård, va' en a'nen kamparena vi hadde, legger han til.

- Vi i Lotheveien, Lien og Nordre Skogvei kriget oppå Kahrsamarken mot en gjeng fra Gyldenpris. Di fra Gyldenpris hadde tokke me' seg en gjibba schæfarbikkje, men då vi hev stein mot 'an, forsvant 'an så itt oljet lyn. Å då Peien kom te' me' de' lange trespydet hannes me' en metallspiss på, då løpte gyldenprisguttene etter de' beste di kunne di og. Peien hadde en forbrent arm så gjorde at 'an blei ekstra skræmmende kvær gang når 'an løftet spydet sitt, minnes Thor.

- Ja, vi brukte trestokkar, kosteskaft og piskar så vi lagde a' greiner vi fant i skogen, å di svei godt i beina te' di vi kriget imot. Å så brukte vi blåserør og sprettertar te' å skjyte småstein me', sier Ove som opplevde gatekriger både mot gutter fra Svingen og fra Melkeplassen.

På direkte spørsmål kan Thor bekrefte at han ikke kan huske at kniv noen gang ble brukt i gatekrigene. Det ville uten videre blitt oppfattet som feigt, mener han.

- Nei, knivene va' bare te' å spikke våres egne våpener me', konstaterer Thor.

I noen av de aller største gatekrigene på Damsgård kunne over hundre gutter være involvert De helt store slagene stod gjerne mellom guttegjenger fra Gyldenpris mot gutter fra resten av området sør for Gyldenpris - Damsgårdsveien, Michael Krohnsgate, Lotheveien, Lien, Nordre- og Søndre Skogvei m. flere, ofte kalt Blekenberg. Disse krigene foregikk for det meste oppe i skogen ved Rideveien ovenfor Nordre Skogvei og på Kahrsamarken der fotballbanen og barnehagen ligger i dag. Guttegjengene fra Gyldenpris kriget også mot gjenger fra Melkeplassen og Laksevåg. Noen ganger kriget de visst også innbyrdes, mener Bjørn å huske.

De første dagene etter en av disse store krigene fikk guttene fra Gyldenpris ofte store problemer med å komme seg til Ny Krohnborg skole ettersom de måtte gå gjennom "fiendeland". Da gikk de helst i flokk og gjerne gjennom skogen for å slippe unna gutter fra gjengen de hadde kriget mot. På den andre siden hendte det også at gutter fra Blekenberg-området som hadde tenkt seg på kino i Laksevåg, fant det tryggest å ta fergen Uren over til Møhlenpris og Laksevågfergen videre fra Nøstet over til Laksevåg. Og for å være på den sikre siden, tok de så samme veien tilbake igjen, forteller Thor.

- Di største kampene eg va' me' på holdt på i flere timer - frem og te'bake, te' den ene parten endelig ga seg å flyktet. Eg hadde alltid stor respekt for steinkasting, ja, å så for sprettertar, pil å bue. Vi transporterte steinen i kassevogner me' hjul fra barnevogner, å de' va droltungene så holdt oss me' stein. Nokken hadde skjold som va' laget av bossbann eller låkk fra karbidtønner så de' blei satt hank på, kommenterer Bjørn.

- Vi i Alleen på øvre Damsgård hadde og mest respekt for di inne på Gyldenpris, men Flatabanden så vi kalte di nere i Laksevåg mellom kirken og fergekaien, va'kje te' spøke me' di heller. Nokke slags uvennskap etter kampene blei de' ikkje de' eg kan huske, men vi ifra Alleen tørte likevel ikkje te' gå dønn igjennom bebyggelsen på Gyldenpris aleine etter en krig me' di, sier Ove med et forsonende smil.

- Det hendte nokken ganger då vi kom i nerheten av bebyggelsen at en vindusrute blei knust. Men då kom alltid Svarte-Maia fort på ba'nen å di frege krigerne løpte for live' te' alle kantar. En a' di gangene då Blekenberg kriget mot Gyldenpris blei Politiet varslet då de' va' blitt knust nokken ruter lengst nord i Nordre Skogvei - opp mot Rideveien. Då løpte di ifra Blekenberg opp på en plass vi kalte Utsikten, mens di fra Gyldenpris svintet seg så fort di kunne hemover igjen der di kom ifra, flirer Thor.

Også vi som bodde helt ute på Kringsjå i Laksevåg mobiliserte en gang til krig mot gyldenprisguttene, kan jeg huske. Vi hadde tidligere vunnet en krig mot guttene i Øvre Holen med Holentoppen som kamparena, men ble riktig nok slått en annen gang i en krig mot en gjeng fra Simonsvik og Gravdal. Men så hadde de også en svær bandeleder på 16-17 år som ikke var enkel å komme ut for. Han var sønn av en tysker og ble noen år seinere en beryktet gestapist.

Vi lot oss likevel ikke skremme da det en dag gikk rundt innkalling til ny krig - denne gangen mot de beryktede Gyldenpris-guttene. Mobilisering ble det, og med alt vi hadde av sjøllagde kampmidler dro vi så etter skoletid i samlet flokk, en hel gjeng av oss, over fjellet innover mot Damsgård - rustet til kamp. Vi passerte tvers gjennom bebyggelsen på Gyldenpris og videre innover gjennom øvre del av Gyldenprisveien.
Til vår store forundring støtte vi ikke på en eneste gatekriger noe sted - ikke en levende sjel rett og slett. Slukøret, men sannsynligvis også ganske lettet, vandret vi så til sist hjemover igjen med uforrettet sak. Det kunne vi sikkert også noen hver av oss være glad for. Vi skjønte nok ikke helt hva vi egentlig hadde gitt oss i kast med. Men en eller annen var det nok som kunne godte seg over å ha satt ut et rykte og fikk lurt oss opp i stry.

Både i mellomkrigsårene og i de første årene etter krigen - sikkert også lenge før, var disse gatekrigene en slags adspredelse og styrkeprøve for gutter på de øverste klassetrinnene i folkeskolen - både på Damsgård og ellers. Og hvem vet: Kanskje hørte vi til de siste etterrakster etter vikingene?

I konkurransen med våre dagers fjernsyn, datamaskiner, Iphoner, Ipader og duppedingser av alle slag, har disse gamle kamptradisjonene tydeligvis til sist måtte gi tapt for godt.

Copyright Damsgårdsundet Historie Forening