Det var en dag seint på vinteren i 1946, eller kanskje det var en dag tidlig på våren?
Ivaren og Eg satt på den tretrappen som gikk fra Michael Krohnsgate til Lien. Om det var den gamle, eller nye trappen, er Eg ikke sikker på. Den gamle trappen hadde jo broren til Iveren, Titoen, blåst til himmels med en dynamittpatron, bare for gøy. Trappen var bygget helt inn til huset der baker Andersen holdt til, og vi satt der av to grunner. Den ene grunnen var at det kjentes ut som om alle morene i gaten hadde fått sild fra Møllerkaien, og skulle ha steikesild til middag. For lukten av steikt sild seg ut av gatedørene og la seg henover fortågene så det var omtrent umulig å puste, og Ivaren og eg hadde for lengst pustet inn flere tusen feite kalorier, så vi var mett.
Vi skulle i hvert fall ikke ha middag den dagen, det var vi enige om, og her i trappen var luften litt bedre.
Men det var den andre grunnen for at vi satt der som var mye viktigere. Vi hadde jo sett at storeguttene i gaten av og til kjanket brødbilen som leverte brød til baker Andersen. Bak på bilen var et stigbrett som sjåføren kunne slå ned, slik at han rakk opp til de øverste hyllene for å trekke ut kassene med brød og kaker med en jernstang med krok i den ene enden.
Dette stigbrettet var det storeguttene slo ned og hoppet opp på. Der sto de altså med flagrende hår og holdt seg med en hånd på dørhengselen mens de vinket med den andre. Det var jo storeguttene som satt standeren i gaten, og vi smågutter så med stor forventning på årene som skulle komme.
Som sagt, dette var den andre grunnen til at vi satt i trappen. Brødbilen fra Smith Sivertsen var kommet og Ivaren og eg skulle gripe sjangsen. For første gang skulle vi prøve oss på det som så ut som en lek for storeguttene. Sjåføren og sidemannen satte seg inn, og Ivaren og eg løp bak bilen, slo ned stigbrettet og hoppet opp, men vi nådde ikke helt opp til hengslene så vi klarte ikke holde oss fast. Nå var gode råd dyre, bilen var så vidt begynt å bevege seg, men vi fant fort ut at vi var nøtt til å sette oss ned.

Der satt vi, Ivaren og Eg, mens brødbilen suste ut over Mikchalen med oss to smågutter sittende på stigbrettet. Men dessverre var det ingen andre smågutter i gaten, slik at de kunne bekrefte at Iveren og Eg var i ferd med å tre inn i storeguttenes rekker. Vi hadde jo sett hvordan storeguttene hoppet av og løp noen skritt med bilen før de galant ruslet tilbake. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at vi skulle hoppe av ved menighetshuset, for der slakket bilen på farten, trodde vi. Men bilen slakket ikke på farten så vi ble enige om å sitte på til Rustibakken, for der stoppet den nesten, før den kjørte ned i Damsgårdsveien. Men Ivaren ville plutselig ikke være med lenger så vi lurte på hvordan vi skulle komme oss av. Problemet vårt var at vi satt med ryggen i fartsretningen. Men verken Ivaren eller Eg viste den gangen at det var et problem. For vi så for oss at det enkleste var rett og slett bare å reise seg opp å bli stående på gaten mens bilen forsatte videre. Eg går av, sa Ivaren og reiste seg opp. Stor var min forundring da eg så Ivaren slå tredobbel baklengs salto henover asfalten og så bli liggende stille. Han må ha gjort noe feil tenkte eg og reiste meg opp. Det neste eg oppfattet var et kraftig slag i bakhodet samtidig som eg så Solen og Jupiter og Saturn etterfulgt av et nytt slag i bakhodet og hele Melkeveien kom til syne. Så ble alt svart og eg trodde at eg var blitt blind, men det viste seg at eg lå på magen og så ned i asfalten. Da eg løftet hode så eg Ivaren krype inn på fortauet nedenfor kirken, og eg rullet meg forsiktig etter.
Der ble vi sittende en god stund. Ivaren hadde tårer i øgene. Eg var ikke helt tør eg heller. ”Så du planetene Ivar”: spurte eg. ”Eg vet ikke”: visket Ivaren tilbake, ”men eg så i hvert fall Solen.”
Etter å ha kvilt en stund, eller som vi ville sagt i dag, tok oss igjen, vaklet vi tilbake inn over Mikchalen, om ikke på samme slentrede måten som storeguttene, og da vi kom til Unionsmarken måtte vi ned bak et av kastanjetrærne å spy.” Eg tror eg går hem”; sa Ivaren. ”Det gjør Eg og”: sa Eg. Eg gikk hem å la meg på divanen, mor lurte på ka som var galt, men det tørte Eg ikke å si, For Eg var ikke i form til flere kilevinker den dagen.

Copyright Damsgårdsundet Historie Forening